Hundekjøring er ikke av ny dato. Helt fra de eldste tider er hunden benyttet til trekkdyr
i de nordlige strøk av kloden – i Sibir, på Grønland og over hele Nord-Amerika.
Hundespannet var naturfolkets og fangstmannens viktigste utstyr for å overleve. Tekniske
framskritt har redusert bruken av hundespann i sin opprinnelige form – som en del av
kampen for tilværelsen – men selv i våre dager benyttes hundespann som framkomst-
middel i visse strøk.
Det er vanskelig å fastslå når man begynte å kjøre med hunder i Norge. En og annen i
landet har nok benyttet hunder som trekkdyr før den organiserte hundekjøring tok til.
Men hundens betydning som trekkhund ble først kjent for alvor etter polarforskernes
store innsats i polarstrøkene. Det er nok å nevne Roald Amundsen og hans Sydpolferd
der hundespannet var det største aktivum. I denne hektiske tid var det hardføre menn som
kappedes om å komme lengst mot nord eller syd – og deres viktigste framkomstmiddel var
hundespannet. Uten bruk av trekkhunder ville disse menn ikke ha nådd sine mål!
Norsk hundekjøring følger opp denne tradisjonen ved å fremme hundekjøring som
aktivitetsutfoldelse gjennom friluftsliv, ambulansekjøring og idrettsutfoldelse.
Ved pionéren Fritjof Nilsen Moes initiativ – inspirert av Oskar Wisting, deltager i Roald
Amundsens Sydpolferd – ble Norsk Trekkhundklubb stiftet i 1931, og den organiserte
hundekjøring tok til. I årene som fulgte la klubben ned et stort arbeide for fremme av
hundekjøring både som friluftsaktivitet og som transportmiddel for skadede skiløpere i
et av verdens den gang største skisenter – Oslomarka. Tusener av store og små skiløpere
brukte marka, og det var og er ikke til å unngå at noen ble skadet. Tidligere hadde man
brukt skitrekk (håndtrekk), men nå slo hundespannene helt ut denne metoden, og en ny
æra ble innledet for den humanitære virksomhet i Oslomarka.
Norsk Trekkhundklubb stiftet avdelinger utover i distriktene, der de tok opp den samme
virksomhet. Dette pionérarbeidet satte snart spor etter seg, og det var ikke lenge før andre
trekkhundklubber ble stiftet.
Drammen Trekkhundklubb (stiftet 1933), Oslo Hundekjørerklubb (stiftet 1934) og en del
andre klubber som ikke eksisterer i dag, stiftet i 1936 Norges Trekkhundforbund.
Man var nå blitt klar over hvilken betydning og verdi hundekjøring kunne ha som idrett.
Dette forbundet ble i første rekke stiftet for å fremme hundekjøring som idrett, og Oslo
Hundekjørerklubb nedla et stort arbeide for å vekke interessen for dette. Sett i historisk
sammenheng må en vel si at denne klubben var pionéren.
Det gikk ikke så lett til å begynne med. Trekkhundklubbene hadde vanligvis ambulanse-
kjøring som sitt hovedformål, og hevdet at konkurransekjøring ville gå ut over dette.
Særlig hevdet Oslos nest største trekkhundklubb – Arbeidernes Trekkhundklubb (stiftet
i 1938) – dette sterkt. Arbeidernes Trekkhundklubb gikk senere over til Norsk Folkehjelp
Trekkhundklubb – nå Oslomarka Trekkhundklubb.
Men etter krigen (1940 – 45) ble – etter sterk påvirkning av Norges Trekkhundforbunds
formann, Ludvig Hallén, - også denne klubben innmeldt i forbundet. Ved at denne klubb
meldte seg inn, ble forbundet organisatorisk sterkere, og det ble mer plan og aktivitet i
virksomheten. Etter hvert sluttet flere andre klubber seg til forbundet, bl.a. Nittedal
Hundekjørerklubb, Kongsberg Brukshundklubb, Halden Brukshundklubb og Sarpsborg
Brukshundklubb.
Klubbene begynte å arrangere regelmessige løp. Senere ble det også laget faste terminlister, og i 1947 ble det første offisielle Norgesmesterskap avviklet. Det var åpent for klubber
tilsluttet Norges Trekkhundforbund, Norsk Trekkhundklubb og Norsk Kennel Klub. I 1948 gikk det første Nordmarksløpet av stabelen – et løp som samler alle aktive ambulansekjørere til en årlig idrettsdyst. Ellers hadde vi Knuteløpet på Kongsberg, og fra 1951 Seppalaløpet som er et æresløp til minne om Leonhard Seppala, som ble æresmedlem i Norges Trekk-
hundforbund i 1950.
Norges Trekkhundforbunds hovedoppgave – ved siden av selve konkurransekjøringen – var å drive propaganda for hundekjøring som idrett og å gjøre forbundet kjent som en idrettsorgan-
isasjon. En utstilling i Oslo om polarforskning, ambulansekjøring og konkurranseidrett skapte
publisitet og større interesse for hundekjøring.
Helge Ingstad åpnet utstillingen, og Leonhard Seppala skjenket et av sine største troféer til åpningen. Det var en pokal fra Alaska Sweepstake, og den går nå som en evigvarende
pokal i Seppalaløpet og kalles Seppalapokalen.
En hovedoppgave for Norges Trekkhundforbund var å arbeide for en samling av norsk hundekjøring i en organisasjon. Vi hadde nå to landsorganisasjoner, nemlig Norsk Trekk-
hundklubb med 7 avdelinger: Norsk Trekkhundklubb, Oslo avdeling, Asker Trekkhundklubb,
Bærum Trekkhundklubb, Narvik Trekkhundklubb, Notodden Trekkhundklubb, Rana Trekkhundklubb og Voss Trekkhundklubb, og Norges Trekkhundforbund med 7 klubber: Drammen Trekkhundklubb, Halden Brukshundklubb, Kongsberg Brukshundklubb, Nittedal Hundekjørerklubb, Norsk Folkehjelp Trekkhundklubb, Oslo Hundekjørerklubb og Sarpsborg Brukshundklubb.
Dette forhold var ikke alltid av det gode, og det var ikke til å unngå at det oppsto et visst konkurranseforhold. Ofte gjaldt det spørsmål av subjektiv art, også av reell art.
Dett medførte at de to hovedstyrer søkte kontakt med hverandre for å forsøke å finne frem til en ordning som saken var tjent med. Man ble enig om at målet måtte være å slå de to organisasjonene sammen til et forbund. På dette grunnlag ble det ført forhandlinger mellom de to styrer. I sluttfasen ble det under T.M.Hustads ledelse oppnådd enighet om en sammenslutning av Norsk Trekkhundklubbs 7 avdelinger og Norges Trekkhundforbunds 7 avdelinger til et Norges Hundekjørerforbund.
Etter at de to organisasjoner på tinget hadde approbert forhandlingsresultatet ble Norges Hundekjørerforbund stiftet 18. november 1951.
De to første år skulle formannsvervet skiftes på de to tidligere organisasjoner med ett år på hver. Da de to år var gått uten noen vanskeligheter av betydning, ble det på tinget i
1953 valgt et enhetlig styre for Norges Hundekjørerforbund.
Ved sammenslutning ble det enighet om at konkurranse-kjøringen skulle samordnes i det nye forbund. Ambulansevirksomheten skulle være en oppgave for de enkelte klubber, mens forbundet konsentrerte seg om hundekjøring som idrett. Men koordineringen av klubbenes
fjellsikringstjeneste ble underlagt det nye forbund i starten.
På Norges Idrettsforbunds ting i 1956 ble Norges Hundekjørerforbund enstemmig opptatt som eget særforbund, og norsk hundekjøring var dermed anerkjent som nasjonal idrettsdisiplin.
Kontakten med Norsk Kennel Klub opprettholdes som tidligere, uavhengig av forbundets
medlemskap i Norges Idrettsforbund. Dette betinger at forbundets klubber skal følge NKK’s
og spesialklubbenes kynologiske bestemmelser.
Forbundet anså det også som en av sine oppgaver å fremme interessen for hundekjøring også ut over landegrensene, således kom det første internasjonale løp med deltagelse fra Finland, Norge og Sverige i stand i 1951 i Finland med Finska Tjänsthundförbundet som arrangør.
Året etter i 1952 ble finske og svenske hundekjørere invitert til Oslo for å ta del i en konkurranse som forbundet hadde fått approbert som en tilleggsdisiplin til de olympiske leker som ble arrangert i Oslo samme år.
Samarbeidet på nordisk plan var i gang, men det var en vanskelighet som måtte overvinnes:
kjørereglene, hvis de kunne benevnes så, var svært uensartede. Konferanser om dette emne, felles nordiske regler, tok til allerede i Finland i 1951, fortsatte
i 1952 og 1953 og i 1954 lykkelig sluttført i Stockholm. Felles nordiske kjøreregler ble ratifisert av: Finska Tjänestehundförbundet, Svenska Brukhsundklubben og Norges Hunde-kjørerforbund. En meget vesentlig paragraf i reglene fastslo at kjøreren alltid under løpet skal være bak spannet.
Ved tilknytning til Norges Idrettsforbund, Norsk Kennel Klub og de samarbeidende organisasjoner i de nordiske land ønsker vi å skape en idrett og en idrettstype som ikke bare ser som sitt eneste mål å bli først i konkurranse, men som også har vilje og evne til å stille seg selv og sin hund til rådighet for samfunnsmessige oppgaver.
Vi ønsker å skape en mann av gutten – og ta vare på gutten i mannen.
